av
in søndag, desember 7th 2008 Lagret under:
miljø,
politikk,
søppel
Det går an å sulte på full mage. Bildet under viser en død albatrossunge og de 212 bitene med søppel som Greenpeace fant i magen dens. Ungen har fått i seg søppelet sammen med fisken som moren har matet den med. Det er ikke vanskelig å se for seg hva ungen har dødd av.
Bildet opprørte meg, og med nyheten om sterk avfallsvekst i Norge friskt i minnet bestemte jeg meg for å oppsøke statsministerens kontor.
Jens Stoltenberg blir tydelig rystet over bildet av albatrossungen. Det virker nesten som om han føler et personlig ansvar for tragedien, og et øyeblikk synes jeg han ser ut som Jesus som plutselig innser at helbredelsene hans ikke fungerte likevel. Stoltenberg forteller at han har den dypeste medfølelse med de som er rammet av denne tragedien, og at han på vegne av regjeringen vil benytte anledningen til å sende sine kondolanser til albatrossungens familie. Så skifter han brått uttrykk, blir ivrig, for dette med søppel, det skal Norge å gjøre noe med. Stoltenberg erklærer stolt: "Vi skal bli søppelnøytrale innen 2050 – eller var det 3050? – neida, 2050!" Han forklarer at denne fantastiske bragden skal vi klare først og fremst ved å plassere søppeldunker i Afrika. De skal være grønne. I tillegg, forteller Stoltenberg, skal vi kanskje klare å utvikle en teknologi som delvis kan fange søppel, og så skal vi kanskje klare å lagre søppelet et sted hvor det kan hende det ikke lekker ut. Jeg skal til å spørre om ikke produksjon og bruk av denne teknologien også vil føre til veldig masse søppel, men lar det være. Stoltenberg har tydeligvis latt tankene vandre. Han blir drømmende i blikket når han forteller om hvordan vi skal selge søppelfangstteknologien til andre land og tjene masse penger så vi kan øke vårt forbruk. Så er min tid ute og jeg takker for meg.
På gangen møter jeg Siv Jensen. Hun smiler, og jeg kan ikke hjelpe for å synes at hun virker sympatisk. Hun ser jeg kommer ut av statsministerens kontor, og jeg benytter anledningen til å fortelle hvorfor jeg er her. Jeg viser henne bildet av albatrossungen og de 212 søppelbittene. "Jeg må si jeg blir ganske sjokkert, jeg" sier Jensen. Hva hun egentlig er sjokkert over, albatrossungen eller Stoltenbergs ambisjoner over gjøre noe med norsk søppel, er jeg ikke sikker på. Jensen fortsetter. "Vi i Fremskrittspartiet er ikke så krisemaksimerende, vi". Hun forteller at fugler døde av ting de fikk i magen i vikingtiden også, og ny forskning som har blitt publisert i en anerkjent kommentar i en blogg tyder på at søppel faktisk kan være sunt for fugler. "Og uansett", sier hun, "så er det da ingen tvil om at Norge produserer en veldig liten del av verdens søppel, så jeg kan virkelig ikke begripe hvordan nordmenns søppel kan være et problem." Ingen grunn til hysteri med andre ord, skal vi tro Fremskrittspartiets formann. Hun presiserer imidlertid at hvis det virkelig er slik at nordmenns søppel er et problem, så har Fremskrittspartiet den perfekte løsningen. Hun sier: "Vi gir bare folk så store skattelettelser at de tar seg råd til å kjøpe en søppeldunk til. Enkelt og greit!", og lar det bli avslutningen på samtalen vår.
Jeg forlater Stortinget blid og fornøyd over å ha fått snakket med to hyggelige politikere. Men så slår det meg: det er jo en part i denne saken jeg ikke har gitt mulighet til å uttale seg! Jeg oppsøker derfor en albatrossunge og får arrangert et møte. Albatrossungen er selvsagt kjent med at menneskelig søppel, i alle dets former og varianter, har dødbringende virkninger på livet på jorda. Jeg spør ungen om hun har en kommentar eller en beskjed hun vil formidle til menneskene. Et ønske kanskje, et krav eller et forslag til handling? Albatrossungen vrir på seg, som om spørsmålet gjør henne ukomfortabel eller minner henne på noe vondt. Hun tenker, tenker jeg, og jeg lar henne tenke ferdig. Så kommer svaret: "pip".
Når jeg nå sitter og skriver denne teksten, er det ikke uten en viss misnøye. For er det ikke slik, tenker jeg, at mitt siste intervjuobjekt, min medskapning albatrossen, ikke klarte å få fram sin side av saken? Og er ikke dette eksempelet en del av et generelt mønster, et mønster hvor våre medskapninger her på jorda ikke evner å forsvare seg mot massedrap, vold, tortur og utryddelse? Hvem taler deres sak?
Og når alt kommer til alt, er nå egentlig Stoltenbergs – for ikke å snakke om Jensens – uttalelser om miljø så veldig mye mer verdt enn "pip"?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende