Etter en lang periode med laber interesse for miljøspørsmål, står temaet igjen høyt på agendaen. Det er bra. Den aller mest grunnleggende årsaken til de økende klimagassutslippene, nemlig vår livsstil og vårt økende forbruk, er det imidlertid fortsatt fy-fy å snakke om. Da det såkalte Lavutslippsutvalget la fram sitt forslag til konkret tiltak for redusere klimagassutslippene, skrev de i forordet: "En radikal omlegging av norsk livsstil i mer klimavennlig retning vil kunne redusere framtidige utslipp mye". Likevel var det ikke noe fokus på dette i rapporten deres. Leder for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, uttalte nylig at han hater shopping, og understreket ved en annen anledning hvor viktig endringer i livsstil kan være for å begrense klimaendringene. Klimapanelet har imidlertid vært redde for å si dette offentlig, sa Pachauri. Hvorfor skal det være tabu å snakke om livsstil og forbruk?

Vekst-først-vern-etterpå-tankegangen har lenge hatt monopol i samtlige etablerte politiske partier, ja til og med i deler av miljøbevegelsen. Den vekstkritiske tankegangen har bare glimtvis fått prege det offentlige ordskiftet, som regel etterfulgt av latterliggjøring og beskyldninger om en reaksjonær innstilling, misantropi og jeg vet ikke hva. En ting er imidlertid hevet over enhver tvil: Klimagassutslippene, og noen vil også si den totale miljøbelastningen på jorda, er vekstdrevet. Jo større vekst, jo større utslipp.

Heldigvis virker det som om det er stadig flere som tør ta bladet fra munnen og si det som selv et barn kan forstå: Ubegrenset vekst på en begrenset klode medfører kollaps. Aps Martin Kolberg sitt oppgjør med vekstfilosofien i fjor høst var overraskende, men var desto mer gledelig. Litt senere på høsten fulgte AUF-leder Arild Henriksen opp med å kreve at politikerne stoppet forbrukskarusellen. "Nå må de se virkeligheten i øynene. Med økt vekst følger økte miljøødeleggelser", sa Henriksen. "Vi er blitt som kakemonsteret i barne-tv-serien Erling & Bernt", skrev KrFs Dagfinn Høybråten. Høybråten viste videre til KrFs program hvor det står at de vil "tilstrebe å senke vårt forbruk i tråd med en bærekraftig utnyttelse og rettferdig fordeling av naturressurser". Og så da, på nyåret kom til og med tidligere LO-leder Gerd Liv Valla på banen og uttrykte håp om at miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen og fagbevegelsen kan finne sammen og arbeide for en arbeidstid, et forbruk og en vekst i vår del av ver­den som er rettferdig fordelt og som også miljøet kan leve med. Det lover bra, og tyder på at positive, vekstkritiske tanker er iferd med å feste seg.

Det er noen som tror at energieffektivisering og utvikling av nye teknologier kan løse problemene for oss. Jeg tror de tar grundig feil. Uansett, så mener jeg spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig å begrense den økonomiske veksten ikke er det mest interessante. Vi burde isteden spørre: Er fortsatt økonomisk vekst ønskelig? Dag O. Hessen skriver at å ha økt forbruk som mål kan sammenlignes med å ro motstrøms. Med dagens politiske visjon om økonomisk vekst bruker vi masse krefter på å ro mot strømmen, selv om mye tyder på at vi like gjerne kunne rodd med strømmen. Den sterke motviljen mot å avstå fra økonomisk vekst virker for meg fullstendig irrasjonell. Utallige undersøkelser har vist at det er liten eller ingen som helst sammenheng mellom vekst i forbruk og hvor lykkelige vi er i rike land. Samtidig omtales utbrenthet som den nye folkesykdommen. Antall mennesker med depresjoner har blitt fordoblet hvert tiår i USA de siste 30 årene, og selvmord er blitt den tredje vanligste dødsårsaken blant unge voksne. I en pervers kontrast til dette viser studier at noen av de fattigste landene i verden, som Bangladesh, Aserbadjan og Nigeria, er blant de lykkeligste i verden. Om det er slik at stadig økende miljøbelastning er en pris vi må betale for at vi skal få det bedre, vil det være trist. Om det derimot er slik at uopprettelige skader på miljøet er en pris vi betaler uten at vi på noen som helst måte får det bedre, er det dypt tragisk og meningsløst. Og det blir ikke mindre tragisk av at det først og fremst er de fattige som må betale prisen for oss.

Enkelte hevder at reduksjoner i forbruk ikke er realistisk. Men det har blitt gjort før. Madeleine Bunting trekker i denne kommentaren fram den drastiske forbruksreduksjonene som ble gjennomført i Storbrittania under 2. verdenskrig. Reduksjonen skjedde ikke ved at hver og en lyttet til sin samvittighet og reduserte sitt eget forbruk. Det var de britiske myndighetene som tok ansvar, og som ved å kombinere informasjonskampanjer med rasjonering og skattlegging fikk befolkningen til å redusere sitt forbruk. Det er kollektive løsninger vi må sette vår lit til, også denne gang. Vi trenger ikke nødvendigvis øke skattetrykket så mye, vi kan isteden jobbe mindre. Vi kan arbeide seks timer per dag eller fire dager i uka, og attpåtil ha god samvittighet, fordi vi på den måten bidrar til å gjøre verden til et bedre sted. Vi kan få mer tid til å besøke eldre mennesker som sitter ensomme og ulykkelige, mer tid til å bli kjent med barna våre, drive med hobbyene våre eller bare slappe av. Satt litt på spissen: Vi kan arbeide mindre, tjene mindre, men leve mer. En forutsetning for at kollektive løsninger skal kunne gjennomføres er imidlertid at politikerne har støtte for det i befolkningen. Å arbeide mot at en slik støtte skal vokse fram, er rett og slett bakstreversk.

Norges største miljøvernorganisasjon, Framtiden i våre hender, påpekte allerede på 70-tallet at ubegrenset økonomisk vekst vil medføre uopprettelige miljøskader, og at endringer i livsstil og økt forbruk vil spise opp alle gevinster av effektivisering og teknologiutvikling, og mer til. De er blitt møtt med mye hån og spott. Men historien har gitt dem rett, så langt. De som har vært uenige, har tatt feil. Og, som Gerd Liv Valle har påpekt, så blir nye store tanker ofte latterliggjort. Ble kanskje de som startet kampen for kvinners stemmerett møtt et rungende ja? Nei, de ble møtt hoderysten, latterliggjøring og stor motstand, og det ble en langvarig og seig kamp for å nå fram. Men de nådde fram, til slutt. Og godt er det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende